Dikt.

Jeg mistenker at alle skriver dikt. De fleste i smug og i hemmelighet.

Her er mine

Alt jeg ikke sier.

Alt jeg ikke sier, tenker jeg er mitt.

En trygghet uten bunn, som en dag tatt for gitt.

Mann som kjenner livet, kjenner også usagt tale: Den som åpner blikket, og iblant gjør øynene så smale.

Det finnes de ser, mer enn bare ord, og de som fornærmet lar seg bli, av en enkel observasjon.

Alt jeg ikke sier, er bundet i mitt ansikt,

og øynene så ufiltrert, kan leses som et dikt.

Alt jeg ikke sier,

er mer

enn bare

mitt.

Jeg løfter opp min gullbillett,

merket med mitt navn,

den tok meg ned til jorden,

og til nært skogens favn.

Jeg lengter inn til fjellet,

for å sanke det jeg kan

men kvelden blir for knapp,

og lengten blir en sang.

Jeg legger hodet ned mot lyngen

- jeg kjenner det blir stilt,

i alt som i meg tviler,

og truer meg så mildt.

Jeg høstet enn tenkt

og mer enn hva jeg så

men aldri om jeg bytter bort

det livet jeg fikk gå.